refleksjoner fra en cafè ved middelhavet

Innflyvningen over den spanske solkysten.

I skrivende stund sitter jeg ved en utendørs cafè med utsikt mot Middelhavet. Som jeg tidligere har blogget om har jeg et helt spesielt forhold til sjøen. Å skue utover det glitrende havet og høre lyden av bølger som slår inn mot stranden gir meg dyp sinnsro. Det er 18 varmegrader i luften, solen skinner fra en tilnærmet skyfri himmel, og rundt meg ser jeg en livsglede jeg ikke opplever på samme måte i Norge.

​Les også Når reise blir en livsstil

Jeg er ikke skapt for den lange, norske vinteren. Leddene stivner, og livet leves stort sett innendørs foran peisen. I likhet med sør-europeere elsker jeg å leve livet utendørs, og derfor føles det så godt å være i Spania hvor middelhavskost, trening, skriving, nye opplevelser, og interessante menneskemøter er i fokus.

Hver dag startes med trening langs strandpromenaden.

Når jeg er ute og reiser er jeg opptatt av å tilpasse meg den kulturen jeg til enhver tid er endel av. Min erfaring er at det er nettopp det som gjør reisene så interessante. Det handler om de enkle, nære ting, som for eksempel alltid å hilse på det lokale språket, møte nye mennesker med høflighet og vennlighet, innlede samtaler med lokalbefolkningen på en cafè, bestille lokal mat og vin, og bli nærmere kjent med deres kultur og levesett.

Les også Autentiske Alicante

I likhet med italienerne er også spanjolene rause, intelligente mennesker med en varm utstråling. Som norsk kvinne med et åpent sinn opplever jeg også en relativt stor interesse fra spanske menn. Her føler jeg meg både sett og verdsatt for akkurat den jeg er. Å bli sett er som kjent et grunnleggende behov vi alle har, og en forutsetning for god helse. 

Spansk tapas. Marinerte kongereker og hvitvinsdampede blåskjell med aioli.

Når man har et åpent sinn er det utrolig hva man kan oppleve av morsomme ting. En opplevelse som utmerker seg er da jeg satt i den lokale cafèen ved hotellet og tok en aperitivo før middag. Ved nabobordet satt det en spansk dame i femtiårene som hadde fullstendig latterkrampe. Etter å ha hørt henne le i en halvtime fikk jeg latterkrampe selv - uten å ane hva hun faktisk lo av! Det endte med at alle i hele cafèen begynte å le. Det er noe av det morsomste og mest surrealistiske jeg har vært med på.

Livet har lært meg å ha fokus på å leve i øyeblikket. Det har gitt meg mange fine opplevelser og minner jeg ikke ville vært foruten.