Hva ønsker du å bli husket for?

Jardin Majorelle i Marrakech.

Å skrive om døden er ikke spesielt hyggelig. Det er selvsagt mye hyggeligere å formidle gode stemninger fra en vakker by i Italia eller andre steder. Men når jeg nå likevel velger å sette fokus på temaet er det i et håp om å gi deg en wake up call. 

Døden er en del av livet. Mange av oss har opplevd å miste nære venner, kolleger, eller familiemedlemmer brått og uventet til kreft, bilulykke, feiloperasjon, samlivsbrudd, eller selvmord. Uansett grunn, det å miste mennesker vi har en sterk tilknytning til oppleves som et stort tap. Mange går inn i en dyp sorg som kan være vanskelig å komme ut av, og for noen blir sorgen så overveldende at man mister kontakten med livet og ender opp i rus eller psykiatri. Det har jeg dessverre sett mange eksempler på i mine ti år som sosialarbeider. 

Death comes in its own time, in its own way. Death is as unique as the individual experiencing it. 
​- Henry Van Dyke

Jeg har selv opplevd å miste mennesker jeg var sterkt følelsesmessig knyttet til. Da jeg var 21 år gammel døde min beste venninne gjennom mange år i en tragisk bilulykke. Hun døde momentant, og var gravid i femte måned da det skjedde. Hun ble dermed frarøvet muligheten til å oppleve det største i livet; å bli mor. Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da jeg mottok dødsbudskapet over telefonen på jobb. Den dagen raste hele min verden sammen. For å håndtere livet mitt ble løsningen å flytte til utlandet. 

​Les også God helse forutsetter å bli sett

For noen dager siden kom jeg over et dødsbudskap på Facebook. Det var vondt å lese at min tidligere kaptein på cruiseskipet Crystal Harmony var død som følge av kreft. Jeg vet med sikkerhet at han har levd et spennende og rikt liv, men det var først og fremst hans unike evne til å se menneskene rundt seg og få hver enkelt til å føle seg spesiell som gjorde et dypt inntrykk. Ombord i et cruiseskip er det ulike rangordninger med ulike privilegier, og som bartender i casinoet hadde jeg ikke tillatelse til å mingle med gjester eller offiserer ombord utenfor arbeidstid. Som kaptein arrangerte han ofte private selskap der jeg hadde ansvar for å servere drinker til gjestene. Når arbeidet var over, var det ikke uvanlig at han arrangerte egen fest for oss ansatte i sin suite. Det var hans måte å uttrykke sin takknemlighet på for den jobben vi gjorde. Det ble det naturligvis mye latter og fine samtaler ut av. The Crystal Family ble et begrep der alle følte seg verdsatt og inkludert. Jeg har verken før eller siden hatt et så genuint og varmt menneske som øverste sjef. 

For ca et år siden gjenopptok jeg kontakten med en tidligere kollega fra Crystal Harmony. Han jobbet fremdeles til sjøs, men nå i en ny rolle for et annet rederi. Vi fant fort tonen, og bestemte oss etterhvert for å møtes i Oslo. Vi gledet oss begge til å treffes igjen etter mange år og bli kjent på nytt. Slik gikk det imidlertid ikke. En dag sluttet han å svare på meldinger. Jeg tenkte at han bare var travel, og fortsatte med mitt. Men så fikk jeg en uventet telefon fra en av hans nærmeste venner. Hun kunne fortelle at han lå i respirator med salmonellainfeksjon og svevde mellom liv og død. Det var et stort sjokk, og vanskelig å ta innover seg. Han døde noen uker senere. Men også han var et varmt menneske som levde et rikt liv mens han var i live. 

​Les også Kunsten å leve autentisk

Hvorfor forteller jeg disse historiene? Grunnen er enkel, jeg ønsker at du fra nå av går all in og tar grep for å begynne å leve det livet du er ment å leve. For vi vet aldri når det er "game over". Still deg selv spørsmålet; Hva ønsker jeg å bli husket for? Vi har bare dette ene livet, og det er opp til oss selv hva vi vil få ut av det. Selv har jeg mistet mange år til sykdom, og jeg har kjempet som en løve for å bli frisk. Så ja, jeg vet hva motgang er. Gitt mine erfaringer, tror jeg det er viktig å akseptere at vi ikke kan velge bort sykdom, men heller gjøre det beste ut av situasjonen. Nå handler livet mitt om å fylle dagene med et innhold som gir meg glede, tilføre ny kompetanse, og realisere nye drømmer. 

I verdens rikeste land er det fremdeles tabu å snakke høyt om sykdom - spesielt hvis sykdommen er usynlig. Det er en stor belastning for alle som rammes. Det ønsker jeg å være en motvekt til. For i min verden kan alt snakkes om.