En annonse i lokalavisen fører 21 år gamle Mia Hellstrøm ut i verden som bartender ombord i cruiseskipet Seabreeze. Her møter hun Dean Wate, den åtte år eldre, søkkrike eiendomsinvestoren og kunstsamleren fra LA. Kjærlighetsforholdet til amerikaneren skal bli starten på en kulturell og transformerende reise fra et enkelt arbeiderklasseliv til et liv med materiell og spirituell overflod. Boken med den foreløpige arbeidstittelen Du kan ikke få alt her i livet handler om dysfunksjonelle familiestrukturer, jantelov, håp, og store drømmer. Boken er også en historie om den kronglete veien for å finne sitt kall,  oppnå indre ro, og et liv med en dypere mening.  

Her er et lite utdrag fra boken:

Hun går ut i ankomsthallen på LAX og speider etter Dean. En rekke mennesker har stilt seg opp med plakater med ulike navn. Hun fortsetter forbi den store menneskemengden og bort mot utgangen. Til høyre utenfor den brede svingdøren ser hun tre benker og setter seg ned. Ør i hodet av vinen leter hun febrilsk etter sigarettpakken i vesken. Plutselig hører hun en kjent stemme bak seg.

- Frøken Hellstrøm?

Hun snur seg rundt. Den høyreiste mannen gliser bredt.

- Dean, roper hun og reiser seg spontant i glede.

- Hatt en fin flytur?

Øynene er milde og vennlige. Han legger hendene på skuldrene hennes og gir henne en klem.

- Ja, jeg har kost meg, kvitrer hun og kjenner rødmen stige i kinnene. En eim av behagelig etterbarberingsvann henger i luften.

- La meg ta bagasjen din. Du kan røyke i bilen på vei hjemover, sier han vennlig men bestemt.

Han trekker ut håndtaket på den store trillekofferten, og begynner å gå bortover mot parkeringsplassen. Med den minste trillekofferten i den ene hånden og håndvesken i den andre følger hun lydig etter. Hun har alltid likt menn som tar litt kommando, men som gjør det på gentleman`s vis. Dean har denne unike kombinasjonen, noe som både pirrer og gjør henne nervøs.

Praten går lett og ledig hele veien ut mot San Fernando Valley. Det føles som om hun har kjent ham hele livet. Hun nyter hans nærvær, også de minuttene praten stilner. Mia oppdaterer ham på de siste ukene i New York, men unnlater bevisst å snakke om det som skjedde hos Marcy.

Etter førtifem minutter svinger den svarte Dodgen av motorveien og inn i et boligområde der gigantiske villaer åpenbarer seg på hver side bak høye gjerder. Jo lenger inn i gaten de kommer, desto større blir villaene. Helt i enden av blindveien stopper han foran en svart smijernsport med høy mur langs begge sider, og trykker på en brikke på nøkkelknippet. Porten åpner seg, og han kjører inn på gårdsplassen og parkerer foran en trippelgarasje midt mellom en skinnende blank, hvit Audi TT og en sort Mercedes ML.

- Velkommen til Woodland Hills, sier han og stopper motoren.

- Jeg trodde du bodde alene jeg?

Ordene faller spontant ut av munnen hennes.

- Det er helt riktig, frøken Hellstrøm. Han snur seg og smiler.

- Men...
​
- Hva med alle bilene, mener du?

Han flirer.

- De er mine alle sammen. Det er en av mine svakheter, sier han og åpner bildøren.

Han går rundt bilen og åpner døren for henne. Mia hopper ut og blir stående og se seg rundt. Foran den herskapelige, hvite murvillaen over to etasjer med buede panoramavinduer og høye marmorsøyler er det et parkmessig område med busker og bugnende blomsterbed. En italiensk-inspirert vannfontene midt på plenen kaster høye vannstråler opp i luften etter et bestemt mønster. På den ene siden av fontenen står en hvitmalt benk på steinheller omkranset av blomster i alle regnbuens farger. Det slår henne at ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

- Vil du hilse på hundene mine, spør han.

- Hva slags hunder har du, spør hun.

Han leser ansiktsuttrykket hennes.

- To Golden Retrievere. Slapp av, de er både snille og veloppdragne. Men du kan treffe dem senere.
​
Han ler hjertelig.

- Kom, la oss gå inn, sier han og løfter koffertene hennes opp allèen mot huset. Han går opp den brede murtrappen, åpner den sorte, doble inngangsdøren og ber henne gå inn.

- Låser du aldri døren?

Hun ser overrasket på ham.

- Marcia er hjemme, så det trenger jeg ikke.

- Hvem er Marcia?

Hun kjenner hun blir mistenksom.

​- Min hushjelp, kokk, og hundepasser. Du kommer til å like henne, sier han og plasserer koffertene midt på gulvet.

Mia går inn i den enorme hallen og blir stående og måpe i noen sekunder. Gulvet er dekket av hvite, blanke marmorfliser, og veggene er hvitmalte. Ruvende grønne planter i sølvfargede krukker er plassert i hvert hjørne. De store bueformede vinduene med hvite silkegardiner og små sølvblomster henger på skrått ned mot gulvet. I taket henger en enorm lysekrone med de største prismene hun noengang har sett, og veggene prydes av store malerier med naturmotiv og sølvrammer. Midt i hallen går en bred, hvit trapp opp til annen etasje. Trappen splittes på toppen med en svalgang på hver side. Mens hun ser seg rundt åpnes glassdøren i enden av hallen, og en lav, middelaldrende kvinne i grått skjørt og hvit bluse med sort, oppsatt hår kommer smilende mot dem.

- Velkommen til Woodland Hills, sier hun og strekker frem en slank hånd.

- Tusen takk, hyggelig å treffe deg, sier Mia og gir hånden hennes et fast håndtrykk.

- Mitt navn er Marcia, og jeg er fra Mexico. Jeg regner med Dean har nevnt meg allerede?

Hun ser spørrende på Mia som nikker.

- Er dere sultne? Jeg tenkte jeg skulle lage litt mat om en halvtime.

Hun snur seg mot Dean.

- Takk, Marcia. Jeg tror vi spiser ute ved bassenget i dag, sier han og inviterer Mia med inn i stuen.

Det lyse rommet har vinduer fra gulv til tak som vender ut mot en hellelagt terrasse mot vest. Han åpner terrassedøren, og går ut. Hun følger etter og ser seg rundt. Deler av terrassen har overbygget tak, og et stort boblebad ruver i det ene hjørnet. Hagen er pent opparbeidet med prydbusker, blomsterbed, og en høy mur mot nabotomtene. Plenen domineres av et stort svømmebasseng med fem solsenger på den ene siden og en loungegruppe på den andre.

- Dette er min oase. Det er her jeg trives best.

- Ja, det skjønner jeg godt. Det er jo bare helt nydelig her. Er det lov å se seg litt rundt, spør hun.

- Selvsagt! Føl deg som hjemme, sier han og går etter henne inn i stuen som er innredet med lyse møbler, hvite vegger, og store, grønne planter. Panoramavinduene mot vest har hver sin elektriske rullegardin som holder ettermiddagssolen ute. Over spisestuen henger en prismelampe over et langbord i eik med ti antikke stoler i blomstrete, beige stoff. En romersk statue er plassert på hver side av peisen i marmor, og utgjør stuens blikkfang. Rundt i stuen har byster i hvit marmor på hver sin pidestall fått sin unike plass. Den andre enden av stuen er møblert med en beige sjeselong i skinn og et glassbord med stålføtter. Veggen bak sjeselongen er dekket av innebygde bokhyller. Mia går bort og studerer boktitlene. Temaene spenner fra italiensk kunsthistorie til arkitektur, litteraturhistorie, verdensatlas, kokebøker, selvbiografier, et leksikon, og en rekke romaner skrevet av internasjonale bestselger-forfattere. Det slår henne at han har et bredt interessefelt. De øvrige veggene i stuen prydes av kunstmalerier med motiver fra det toskanske landskapet, samt portretter av mennesker hun ikke aner hvem er.

- Du har et utrolig vakkert hjem, sier hun og smiler mot ham.

- Takk for det. Det er viktig å trives i hjemmet sitt. Har du lyst på et glass Chablis før lunch, spør han.

- Ja takk, kvitrer hun mens hun går rundt i stuen og studerer de ulike maleriene. Han iakttar henne når hun stopper foran et maleri av en ung kvinne.

- Simonetta Vespucci var en av de vakreste kvinnene under Medici-perioden i Firenze. Hun døde av tuberkulose bare 22 år gammel. Bildet er malt av Sandro Botticelli. Han ble aldri gift, men insisterte på å bli gravlagt sammen med henne. En fascinerende historie, sier han tankefullt.

- Nydelig!

- Maleriet heter «Portrett av en ung kvinne». Ikke så spennende navn kanskje, men akkurat det maleriet er faktisk en av mine favoritter. Jeg kjøpte det på auksjon i Firenze for noen år siden. Botticellis varemerke var å male sensuelle og drømmende kvinneskikkelser. Slike som deg, ler han.

- Ja, jeg passer nok godt til den beskrivelsen, fniser hun.

- All kunsten i huset er fra mine reiser til Italia. Jeg elsker kunst. Det gir meg ro i sjelen. Picasso sa det så fint; “Art washes away from the soul the dust of everyday life”.

- Ja, hva hadde livet vært uten kunst, sier hun og studerer neste bilde.

- Fryktelig kjedelig, svarer han kontant og åpner vitrineskapet ved siden av spisestuen. Han tar ut to krystallglass, setter dem på spisestuebordet, og går inn på kjøkkenet.

- Har du vært i Italia, roper han fra kjøkkenet.

- Bare i Civitavecchia, havnen utenfor Roma, sier hun.

- Kom, så setter vi oss ut, sier han og kommer gående med en vinflaske i den ene hånden og en bøtte med is i den andre.

- Jeg kan ta med glassene, sier hun.

- Fint.

Mia setter glassene på det store glassbordet under parasollen og setter seg ned i den lysgrå loungen med pastellfargede pynteputer. Hun betrakter ham mens han heller vin i glassene og plasserer ett av dem foran henne. Den solbrune huden matcher den hvite, kortarmede linskjorten og den hvite linbuksen som sitter løst over hoftene.

- Hva er det som er så spesielt med Italia egentlig, spør hun.

Han setter seg ned, og lener seg tilbake i stolen med glasset i hånden og betrakter henne.

- Det er summen av mange ting, og vanskelig å forklare. Du må nesten gjøre dine egne erfaringer. Men først og fremst så er det maten, vinen, historien, og kunsten. Og så er jo italienerne utrolig hyggelige og inkluderende mennesker. Helt motsatt av den jevne amerikaner, sier han.

- Hmm interessant, sier hun.

- Du kommer til å elske Italia. Jeg har reist mye rundt i hele landet, og Italia er så mye mer enn Roma, Venezia, og Firenze.

- Har du noen favorittby, spør hun.

Han tenker seg om noen sekunder.

- Det må bli Firenze. Byen har en spennende historie med Medici-familien som regjerte i flere hundre år. Mediciene etterlot seg blant annet verdens flotteste renessanse-samling som er utstilt i Uffizi-galleriet midt i byen. Jeg kan vandre rundt og se på utstillingen i timesvis. Det er noe med skjønnheten i renessansekunsten som gir meg en dyp ro i sjelen som er vanskelig å beskrive.

Han blir stille og ser ut mot hagen i noen sekunder.
​
- Jeg tror du liker andre former for skjønnhet også, sier hun.

- Absolutt! Alt fra fargerike blomster til vakre kvinner som deg, humrer han og tar en slurk av glasset.

- Haha ok, ler hun.

- Jeg kjenner jeg lengter tilbake til Firenze bare jeg snakker om det. Galleriet har for øvrig en utmerket takterrasse med en flott utsikt over byen. Jeg tar alltid en cappuchino der etter utstillingen. På ettermiddagen pleier jeg å gå opp til Forte di Belvedere for å se solnedgangen. Det er et gammelt fort med en helt fantastisk utsikt over byen. Jeg pleier å sette meg ned ved den lille snackbaren og ta et glass vin og bare ta inn den gode atmosfæren, sier han.

- Jeg skjønner nå at jeg må reise dit. Men du, jeg er så glad for at du inviterte meg hit, sier hun og løfter glasset.

- Gleden er på min side. Skål Mia, og velkommen til LA. Jeg håper du vil trives her.

- Takk, det håper jeg og. Det var godt å reise fra New York nå, sier hun og smaker på vinen.

- Likte du ikke byen?

- Joda, New York er en utrolig spennende by. Men det var godt å reise likevel.

Hun vrir seg i sofaen, og kunne bitt av seg tungen.

​Les også Firenze - kunstbyen for livsnytere

There is no greater gift you can give or receive than to honor your calling. It`s why you were born. And how you become most truly alive.
- Oprah Winfrey

Slik starter Oprah Winfrey sin nyeste bok The path made clear.

Oprah Winfrey trenger neppe noen nærmere introduksjon. Den verdensberømte TV-stjernen og forfatteren fanget min oppmerksomhet da jeg bodde i Los Angeles i 20-årene sammen med min daværende amerikanske kjæreste. Jeg husker jeg satt som klistret foran TV-skjermen - fullstendig oppslukt av innsikten og de kloke ordene som ble formidlet. Siden den gang har Oprah`s tankegods hatt en sentral plass i livet mitt.

​Les også Slik finner du din lidenskap i livet

The path made clear er en inspirerende bok som hjelper deg i gang med å finne ditt kall. I boken deler Oprah sin guide for å aktivere din dypeste visjon for eget liv, og hvordan denne oppdagelsen kan forfølges med lidenskap og fokus. Boken gir et rammeverk til å skape et liv av betydning, ikke kun suksess. Bokens ti kapitler er organisert for å hjelpe deg til å gjenkjenne de viktige milepælene langs veien til selvoppdagelse, hva du trenger for å oppnå personlig tilfredshet, og hva omveier og motgang i livet er ment å lære oss. Oprah starter hvert kapittel med å formidle personlige historier som har bidratt til å sette kursen for hennes eget liv, og vi blir deretter loset gjennom innsiktsfulle samtaler fra hennes program Supersoul Sunday med verdenskjente personligheter som Brenè Brown, Jay Z, Ellen DeGeneres, og Eckhart Tolle. For å nevne noen.

Les også Slik finner du din intuisjon

It`s a great thing to be recognized for something that you've done. But it`s a moment in time. You can't live off of those accolades and make them the sum total of your importance in life, or your purpose in life. You can't let them define who you are. Those awards, they're wonderful. But they're never going to define you. I define myself by my ability to understand. I define myself by my ethics and by my truth. These are the things that inform who I am, other than exterior moments that ebb and flow.
- Goldie Hawn

The path made clear er vakkert illustrert med mer enn hundre fotografier som bidrar til å belyse innsikten i teksten. Boken er en skattkiste av visdom for alle som er opptatt av selvutvikling og ønsker å leve et liv i pakt med sitt autentiske selv.

Følg min blogg