Det var med sjokk og vantro jeg mottok nyheten om at Ari Behn valgte å avslutte livet 1. juledag. Jeg satt og spiste middag i gamlebyen her i Alicante, og måtte gå meg en lang tur for å fordøye sjokket. Det som egentlig var en trivelig kveld ble plutselig snudd på hodet. Mens jeg gikk gjennom de smale gatene i El Barrio lot jeg tårene flomme fritt. Noen unge spanjoler kom bort og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg forklarte kort at det ikke handlet om meg, og gikk deretter videre. Tre dager senere er jeg fremdeles preget av hendelsen. Det høres kanskje rart ut, men for meg føles det som om jeg har mistet en god venn. 

Slik jeg ser det, er Ari Behn`s selvmord et symptom på en samfunnsutvikling som eskalerer i helt feil retning. Antall selvmord i Norge øker dramatisk. I 2018 tok 674 mennesker sitt liv - det høyeste tallet noensinne. Samtidig vet vi at selvmordstallene går ned i våre naboland. Det er oppsiktsvekkende. 

Les også Ingen er bare det du ser

"Ja, men alle mennesker er ansvarlige for sitt eget liv. Det er jo bare å ta en telefon til en hjelpeorganisasjon hvis man trenger noen å prate med", tenker du kanskje. Nei, så enkelt er det ikke. Å ta en telefon sitter nok langt inne når man allerede går med selvmordstanker. Og en telefon eller to vil uansett aldri kunne løse de strukturelle problemene vi har i Norge i dag. Jeg tenker selvsagt på alle som daglig føler at de ikke "passer inn". Tro meg, jeg har møtt mange. Å plassere skylden hos det enkelte individ hjelper fint lite når samfunnsutviklingen rundt individet er destruktiv. For ingen av oss lever i et vakuum. Vi er alle endel av et community. Er vi ikke alle da også ansvarlige for å bidra med godhet slik at alle kan føle seg sett og inkludert? Når dyrking av fasade tar overhånd mister vi evnen til å være oss selv. Tilliten forsvinner, og narsissisme og jantelov overtar. Jeg tror dessverre vi er der nå. 

Kjære elskede Mikis min. Det var ikke mørket som tok deg. Det var lyset som kom deg i møte.
- Marianne Behn

Jeg har ofte tenkt at Norge ikke har plass til personer som lever og tenker utenfor boksen. Og vi kan vel trygt fastslå at Ari Behn levde livet på sine egne premisser. Han var en genuin og fargerik person som levde autentisk og viste oss hvem han var gjennom kunsten og TV-intervjuer. Jeg møtte ham aldri personlig, men jeg er ikke i tvil om at han var en empat. En empat ser, tenker og føler mer enn andre. Svært mange empater jobber med kunst for der kan de være seg selv og uttrykke hvem de er. Jeg er selv en empat, og derfor kan jeg relatere meg til den dype smerten han må ha følt på. 
​
Det er mange sider ved Norge jeg er glad i, og jeg har mye å være takknemlig for. Men hvorfor er det så vanskelig å være seg selv i Norge når man ikke er helt A4? Hvorfor skal alle tvinges inn i den samme boksen? Ja, hvorfor skal vi i det hele tatt være så like når vi vet at alle har forskjellig utgangspunkt? Vi har alle ulike talenter og drømmer for livene våre, og mine mål i livet er ikke nødvendigvis i samsvar med dine. I likhet med Ari Behn velger også jeg å følge hjertets vei. Jeg vet hva mitt kall er, og jeg er sterk nok til å stå i min egen kraft uansett hva andre måtte mene. For å sitere prinsesse Diana i et TV-intervju: "I`m here to do good". For som vi vet, hun passet ikke inn hun heller.   

Folk er sultne på sårbarhet og mettet på fasade. 
- Christine Koht

Hvilket ansvar har politikere som legger rammebetingelsene for livsutfoldelse, trygghet, og tjenester innen psykisk helsevern? Hvilke kjerneverdier styres Norge etter? Dette er refleksjoner jeg har gjort meg de siste dagene. For meg virker det som om etikk, moral og medmenneskelighet er på vei ut av samfunnet. De siste dagene har mediene vært fylt til randen av rosende ord og positiv omtale av personen og kunstneren Ari Behn. Det er ikke måte på hvor fantastisk han plutselig har blitt etter sin død! Samtidig skrives det stadig om økende hatretorikk i den offentlige debatten. Men hvis det er et reelt samfunnsproblem, hvorfor er det da greit at mediene selv mobber, hetser, og trakasserer personer som Ari Behn? Jeg bare spør, for her er det åpenbart en kognitiv dissonans. Jeg tror det nå er på høy tid å stille de helt grunnleggende spørsmålene om hva slags samfunn vi ønsker å være. 

Jeg har aldri brukt så mye tid i en kirke noengang som denne julen. Jeg ber for en bedre verden for oss alle, en verden der vi tolererer ulikhet og bryr oss om hverandre. Livsgleden og inkluderingen jeg kjenner på her i Spania gjør godt for både kropp og sjel. For en ting er jeg sikker på, skal Norge bli et bedre land å bo i for alle må toleransegrensen for ulikhet økes.

Å fortsette slik vi gjør nå er bare trist som faen!

Les også Å være lykkelig - ditt eget valg? 

Jeg er veldig glad i kongen vår, og ser med stor interesse at han snakker om mye av det samme (men med andre ord) i sin nyttårstale. Jeg anbefaler at du tar deg tid til å lese/høre den. 

Lørdag 30. november ble fotoutstillingen "Roma" av kjendisfotografen Morten Krogvold åpnet i galleri Watch Studios på Sjøsenteret Vallø. 

Det var Tønsbergs ordfører Anne Rygh Pedersen som påtok seg det ærefulle oppdraget med å åpne utstillingen. Watch Studio er et galleri og mediehus som drives av Tarand Krogvold, Morten Krogvolds kone. Stjernefotografen var selv tilstede under åpningen, og fortalte engasjerende og humoristiske historier til de fremmøtte om hvordan han har jobbet frem de ulike fotografiene. Nærmest på inn- og utpust formidlet han sin dype lidenskap for fotokunst og menneskemøter fra den italienske hovedstaden. 

Les også Oppdag Romas elegante perler

Motivene fra Roma har blitt fotografert gjennom et helt år, og er samlet i boken ”Luhogi a Roma – Veiene fra Roma”. Fotoboken med tekster av Thomas Thiis Evensen ble utgitt på Cappelen Damm i 2009. De 42 opprinnelige ustillingsbildene var utstilt i Musee de Roma i Palazzo Braschi på Piazza Navona fra september til desember 2009. Noen av fotografiene ble vist på Hamar og i Stavern sommeren 2010, og enkelte av motivene er også vist i andre utstillinger. I Watch Studios får man en unik mulighet til å se bildene samlet i Norge for første gang. 

Morten Krogvold har jobbet som fotograf i femti år, og har utgitt tilsammen 21 bøker. Hans merittliste er med andre ord betydelig, og det er umulig å ikke bli beveget av hans spektakulære fotografier. Men det er også umulig å ikke bli fascinert av personligheten bak fotografiene når man møter kunstneren på tomannshånd. Krogvold er lett å prate med, og befriende engasjert i dype temaer og den gode samtalen. Men noe av det som likevel har gjort dypest inntrykk på meg er hans tidligere arbeid for Plan International Norge der han ble engasjert som fotograf for å ta bilder av funksjonshemmede barn i Nepal. (Jeg har selv jobbet med multifunksjonshemmede barn, derav mitt engasjement red. anm.) Det var utrolig sterkt å se hans møter med blinde, svaksynte, albinoer, og arm- og benløse barn, og måten han kommuniserte med dem på.  Etter å ha sett videoen til bistandsorganisasjonen tenkte jeg; "For en mann!"

For èn ting er jeg ikke i tvil om, verden trenger flere personligheter som Morten Krogvold. 

Les også Roma - la città eterna