Det er ingen hemmelighet at jeg elsker å reise. En tradisjon jeg har hatt lenge er å reise bort i julen annethvert år. Det er en fin anledning til fordypning i egne interesser, trene i andre omgivelser, møte nye mennesker, og skape nye minner. For meg er det å reise også sterkt knyttet til livsglede, livsstil, skriveprosjekter, og ivaretakelse av egen helse. Jeg stimuleres kreativt på en helt annen måte når jeg er på reise enn når jeg er hjemme. I sum handler det om menneskemøter, historier, observasjoner, inspirasjon, og positive opplevelser. 

Turen i julen gikk tilbake til Alicante i Spania, en by jeg stiftet bekjentskap med for første gang i januar 2019. Jeg falt pladask for den sjarmerende byen ved Middelhavet fra første stund. Alicante er en by som har alle de ingredienser jeg liker ved en by, som spennende arkitektur og historie, en sjarmerende gammel bydel, et stort utvalg av gode restauranter, en nydelig bystrand, en vakker strandpromenade og båthavn, et pulserende uteliv, og en imøtekommende og vennlig lokalbefolkning. For å nevne noe. Byen har også et spennende internasjonalt miljø og et variert kulturliv. Og alt er lett tilgjengelig innen gangavstand.

Les også Å reise er å leve

Jeg reiser alltid på lavbudsjett, og bodde i en leilighet med enkel standard i gamlebyen som jeg delte med fire andre personer fra ulike land. Det ble mange interessante samtaler om livet rundt kjøkkenbordet over en kaffekopp. Jeg elsker å høre historier om hvordan andre mennesker lever. Flere av de jeg møtte jobber som digitale nomader for internasjonale selskap via internett, og reiser fra land til land over hele verden. En av dem var en svensk mann på 28 år som jobber som programmerer, og har reist verden rundt i ti år. Han bor for tiden i Portugal der han også har en kjæreste. Da jeg spurte hvor han trodde han kom til å slå seg til ro visste han ikke, men han var klar på at han ikke ønsket å returnere til Sverige. 

En morgen jeg var på treningstur opp trappene til Santa Barbara-slottet traff jeg en annen mann fra Finland. Han var 31 år, og hadde også reist verden rundt i ti år. Han ønsket heller ikke å returnere til sitt hjemland, hovedsakelig på grunn av klimaet. Han fortalte at han aldri har hatt problemer med å få seg jobb i noe land på sine reiser. (han jobber med salg red. anm.) Han mener det utelukkende handler om kommunikasjon, en positiv innstilling, og en god porsjon humor. Jeg synes hans perspektiv er interessant, og viser at det er muligheter (uten nettverk) selv i en tid der mange bedrifter flagger ut og bemanner ned. 

Det som slo meg etter disse samtalene var at begge virket svært tilfreds med livet. Jeg tror det handler om å være åpen for nye idèer, våge å gå for det man drømmer om, være fryktløs, og ha en positiv innstilling til livet. Personlig blir jeg veldig inspirert av slike mennesker. 

​Les også Autentiske Alicante

På julaften var det 24 grader, og jeg valgte derfor å sitte ute og spise middag i gamlebyen ved en italiensk restaurant ved navn In Bocca al Lupo. Jeg er veldig glad i sjømat, og bestilte en fiskerett med grønnsaker og et glass prosecco. Omgivelsene med de smale gatene, den flotte arkitekturen, kirkeklokkene i bakgrunnen, juledekorasjonen, varmelampene, og den dempede belysningen fra levende lys skaper en magisk og romantisk stemning. Skuldrene senkes, og man tilpasser seg en annen rytme. Menneskene er åpne, det er lett å komme i prat, og man ser smil og livsglede rundt seg. Fokus flyttes fra å gjøre til å være. Livet føles godt. På vei hjem gikk jeg innom kirken San Nicolas der kvelden ble avsluttet i stillhet med meditasjon. 

Jeg tror aldri jeg har hatt så mange interessante samtaler med ulike mennesker på en reise noengang. En av dem jeg ble kjent med er en dame fra Tyskland som har bodd i Alicante i syv år. Hun driver med både helse og kunst, og vi fant dermed fort tonen basert på felles interesser. På nyttårsaften gikk vi til det som regnes som Alicantes hippeste utested - El Portal og tok en drink. El Portal er en kombinert cocktailbar og restaurant med Michelin-stjerne, og har eksklusivt interiør og design. Rett innenfor blir man møtt av en fristende disk med sjømat. Her kan man velge og vrake i ferske råvarer av kongereker, fisk, blekksprut, og hummer. El Portal har også egen DJ som har en egen evne til å skape god stemning. For når hans egen remix av låten Liquid Spirit med Gregory Porter begynte å strømme ut av høyttalerne føltes det som om taket lettet. Og som om ikke det var nok, DJen har også et samarbeid med eksterne musikere. Ja, du leste riktig. Forestill deg instrumental, elektronisk musikk av det behagelige kygoaktige slaget kombinert med fiolin LIVE. Jeg lover deg, det er helt rått! 

Jul og nyttår i Alicante vil neppe bli glemt med det første. Byen har for alltid kapret mitt hjerte. Det ligger dermed an til flere reiser til den vakre byen ved Middelhavet. 

Det var med sjokk og vantro jeg mottok nyheten om at Ari Behn valgte å avslutte livet 1. juledag. Jeg satt og spiste middag i gamlebyen her i Alicante, og måtte gå meg en lang tur for å fordøye sjokket. Det som egentlig var en trivelig kveld ble plutselig snudd på hodet. Mens jeg gikk gjennom de smale gatene i El Barrio lot jeg tårene flomme fritt. Noen unge spanjoler kom bort og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg forklarte kort at det ikke handlet om meg, og gikk deretter videre. Tre dager senere er jeg fremdeles preget av hendelsen. Det høres kanskje rart ut, men for meg føles det som om jeg har mistet en god venn. 

Slik jeg ser det, er Ari Behn`s selvmord et symptom på en samfunnsutvikling som eskalerer i feil retning. Antall selvmord i Norge øker dramatisk. I 2018 tok 674 mennesker sitt liv - det høyeste tallet noensinne. Samtidig vet vi at selvmordstallene går ned i våre naboland. Det er oppsiktsvekkende. 

Les også Ingen er bare det du ser

"Ja, men alle mennesker er ansvarlige for sitt eget liv. Det er jo bare å ta en telefon til en hjelpeorganisasjon hvis man trenger noen å prate med", tenker du kanskje. Nei, så enkelt er det ikke. Å ta en telefon sitter nok langt inne når man allerede går med selvmordstanker. Og en telefon eller to vil uansett aldri kunne løse de strukturelle problemene vi har i Norge i dag. Jeg tenker selvsagt på alle som daglig føler at de ikke "passer inn". Tro meg, jeg har møtt mange. Å plassere skylden hos det enkelte individ hjelper fint lite når samfunnsutviklingen rundt individet er destruktiv. For ingen av oss lever i et vakuum. Vi er alle endel av et community. Er vi ikke alle da også ansvarlige for å bidra med godhet slik at alle kan føle seg sett og inkludert? Når dyrking av fasade tar overhånd mister vi evnen til å være oss selv. Tilliten forsvinner, og narsissisme og jantelov overtar. Jeg tror dessverre vi er der nå. 

Kjære elskede Mikis min. Det var ikke mørket som tok deg. Det var lyset som kom deg i møte.

- Marianne Behn

Jeg har ofte tenkt at Norge ikke har plass til personer som lever og tenker utenfor boksen. Og vi kan vel trygt fastslå at Ari Behn levde livet på sine egne premisser. Han var en genuin og fargerik person som levde autentisk og viste oss hvem han var gjennom kunsten og TV-intervjuer. Jeg møtte ham aldri personlig, men jeg er ikke i tvil om at han var en empat. En empat ser, tenker og føler mer enn andre. Svært mange empater jobber med kunst for der kan de være seg selv og uttrykke hvem de er. Jeg er selv en empat, og derfor kan jeg relatere meg til den dype smerten han må ha følt på. 
​
Det er mange sider ved Norge jeg er glad i, og jeg har mye å være takknemlig for. Men hvorfor er det så vanskelig å være seg selv i Norge når man ikke er helt A4? Hvorfor skal alle tvinges inn i den samme boksen? Ja, hvorfor skal vi i det hele tatt være så like når vi vet at alle har forskjellig utgangspunkt? Vi har alle ulike talenter og drømmer for livene våre, og mine mål i livet er ikke nødvendigvis i samsvar med dine. I likhet med Ari Behn velger også jeg å følge hjertets vei. Jeg vet hva mitt purpose er, og jeg er sterk nok til å stå i min egen kraft uansett hva andre måtte mene. For å sitere prinsesse Diana i et TV-intervju: "I`m here to do good". For som vi vet, hun passet ikke inn hun heller.   

Folk er sultne på sårbarhet og mettet på fasade. 

- Christine Koht

Hvilket ansvar har politikere som legger rammebetingelsene for livsutfoldelse, trygghet, og tjenester innen psykisk helsevern? Hvilke kjerneverdier styres Norge etter? Dette er refleksjoner jeg har gjort meg de siste dagene. For meg virker det som om etikk, moral og medmenneskelighet er på vei ut av samfunnet. De siste dagene har mediene vært fylt til randen av rosende ord og positiv omtale av personen og kunstneren Ari Behn. Det er ikke måte på hvor fantastisk han plutselig har blitt etter sin død! Samtidig skrives det stadig om økende hatretorikk i den offentlige debatten. Men hvis det er et reelt samfunnsproblem, hvorfor er det da greit at mediene selv mobber, hetser, og trakasserer personer som Ari Behn? Jeg bare spør, for her er det åpenbart en kognitiv dissonans. Jeg tror det nå er på høy tid å stille de helt grunnleggende spørsmålene om hva slags samfunn vi ønsker å være. 

Jeg har aldri brukt så mye tid i en kirke noengang som denne julen. Jeg ber for en bedre verden for oss alle, en verden der vi tolererer ulikhet og bryr oss om hverandre. Livsgleden og inkluderingen jeg kjenner på her i Spania gjør godt for både kropp og sjel. Og en ting er jeg sikker på, skal Norge bli et bedre land å bo i for alle må toleransegrensen for ulikhet økes.

For å fortsette slik vi gjør nå er bare trist som faen!

Les også Den vanskelige selvinnsikten

Jeg er veldig glad i kongen vår, og ser med stor interesse at han snakker om mye av det samme (men med andre ord) i sin nyttårstale. Jeg anbefaler at du tar deg tid til å lese/høre den. 

Lørdag 30. november ble fotoutstillingen "Roma" av kjendisfotografen Morten Krogvold åpnet i galleri Watch Studios på Sjøsenteret Vallø. 

Det var Tønsbergs ordfører Anne Rygh Pedersen som påtok seg det ærefulle oppdraget med å åpne utstillingen. Watch Studio er et galleri og mediehus som drives av Tarand Krogvold, Morten Krogvolds kone. Stjernefotografen var selv tilstede under åpningen, og fortalte engasjerende og humoristiske historier til de fremmøtte om hvordan han har jobbet frem de ulike fotografiene. Nærmest på inn- og utpust formidlet han sin dype lidenskap for fotokunst og menneskemøter fra den italienske hovedstaden. 

Les også Oppdag Romas elegante perler

Motivene fra Roma har blitt fotografert gjennom et helt år, og er samlet i boken ”Luhogi a Roma – Veiene fra Roma”. Fotoboken med tekster av Thomas Thiis Evensen ble utgitt på Cappelen Damm i 2009. De 42 opprinnelige ustillingsbildene var utstilt i Musee de Roma i Palazzo Braschi på Piazza Navona fra september til desember 2009. Noen av fotografiene ble vist på Hamar og i Stavern sommeren 2010, og enkelte av motivene er også vist i andre utstillinger. I Watch Studios får man en unik mulighet til å se bildene samlet i Norge for første gang. 

Les også Roma - la città eterna

Morten Krogvold har jobbet som fotograf i femti år, og har utgitt tilsammen 21 bøker. Hans merittliste er med andre ord betydelig, og det er umulig å ikke bli beveget av hans spektakulære fotografier. Men det er også umulig å ikke bli fascinert av personligheten bak fotografiene når man møter kunstneren på tomannshånd. Krogvold er lett å prate med, og befriende engasjert i dype temaer og den gode samtalen. Men noe av det som likevel har gjort dypest inntrykk på meg er hans tidligere arbeid for Plan International Norge der han ble engasjert som fotograf for å ta bilder av funksjonshemmede barn i Nepal. (Jeg har selv jobbet med multifunksjonshemmede barn, derav mitt engasjement red. anm.) Det var utrolig sterkt å se hans møter med blinde, svaksynte, albinoer, og arm- og benløse barn, og måten han kommuniserte med dem på.  Etter å ha sett videoen til bistandsorganisasjonen tenkte jeg; "For en mann!"

For èn ting er jeg ikke i tvil om, verden trenger flere personligheter som Morten Krogvold. 

Lyst til å samarbeide? Les mer

Andrea Bocelli har i dag premiere på låten "Return to love" sammen med Ellie Goulding.

​Molto bello❤️

Den vakre byen Paphos sørvest på Kypros er mest kjent som fødestedet til Afrodite, den greske gudinnen for skjønnhet, kjærlighet og fruktbarhet.

Paphos er et ideelt reisemål for deg som ønsker sol og finkornede strender kombinert med kultur, arkeologi, og historie. Byen med sine 64 300 innbyggere er oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv, og har en idyllisk småbyatmosfære der du kan rusle rundt blant genuine restauranter, gallerier, og kulturskatter fra antikken. Paphos er et velegnet feriested for både småbarnsfamilier, pensjonister, og par med sin fine strandpromenade, badeland, fiskehavn, historiske monumenter, restauranter, nattklubber, klipper, og små idylliske strender.

Gresk mytologi
Like utenfor Paphos sentrum ligger Petra tou Romiou, det mytiske fødestedet til kjærlighetsgudinnen Afrodite. Ifølge myten ble Afrodite født «av havets skum». Den greske gudinnen symboliserer kjærlighet og fruktbarhet, og er kjent som den skjønneste av gudinnene i gammel-gresk mytologi. Det er mange myter rundt Petra tou Romiou, men en av dem sies å være at enkelte ritualer vil gi kvinner økt fruktbarhet. Eksempler på noen av disse ritualene er å svømme rundt Afrodites fødestein tre ganger mot klokken, bade i sjøen etter midnatt, og finne en hjerteformet stein i vannet. Ritualene er verdenskjent, noe som gjør at folk strømmer til fra hele verden. Hvorvidt kvinnene som reiser hit blir mer fruktbare vites imidlertid ikke.

Les også Parga - en gresk perle

Attraksjoner av betydning
I gresk-romersk tid var Paphos Kypros`hovedstad, og byen er blant annet kjent for restene av den romerske guvernørens palass Dionysos der det fremdeles er mulig å se palassets vakre mosaikkgulv. Et annet kjent sted av arkeologisk betydning er Kongegravene. Like ved Dionysos finner du restene av Paphos sitt mektige fort, som i middelalderen voktet kystveien inn til byen.

Utflukter
Hvis du ønsker å se mer av Kypros kan du bli med på en organisert utflukt til hovedstaden Nicosia, dagstur til Troodosfjellene, eller bli med på et dagscruise. Det er mange golfbaner på Kypros, og noen av de beste ligger i nærheten av Paphos. 

Sol og bad
Langs kysten av Paphos går det en fin strandpromenade med flere små badeviker med både sand og kalksteinsklipper. 
Solsenger og parasoll koster ca. kr 50,- pr dag. Badesesongen varer fra mai til oktober. 

Transport og kommunikasjon
Fra flyplassen til Paphos by er det 15 km.
Det er gode bussforbindelser i Paphos, også til nærliggende byer og strender. 

Les også La deg forføre av Santorini

Lyst til å samarbeide? Les mer

En annonse i lokalavisen fører 21 år gamle Mia Hellstrøm ut i verden som bartender ombord i cruiseskipet Seabreeze. Her møter hun Dean Wate, den åtte år eldre, søkkrike eiendomsinvestoren og kunstsamleren fra LA. Kjærlighetsforholdet til amerikaneren skal bli starten på en kulturell og transformerende reise fra et enkelt arbeiderklasseliv til et liv med materiell og spirituell overflod. Boken med den foreløpige arbeidstittelen Du kan ikke få alt her i livet handler om dysfunksjonelle familiestrukturer, jantelov, håp, og store drømmer. Boken er også en historie om den kronglete veien for å finne sitt kall,  oppnå indre ro, og et liv med en dypere mening.  

Her er et lite utdrag fra boken:

Hun går ut i ankomsthallen på LAX og speider etter Dean. En rekke mennesker har stilt seg opp med plakater med ulike navn. Hun fortsetter forbi den store menneskemengden og bort mot utgangen. Til høyre utenfor den brede svingdøren ser hun tre benker og setter seg ned. Ør i hodet av vinen leter hun febrilsk etter sigarettpakken i vesken. Plutselig hører hun en kjent stemme bak seg.

- Frøken Hellstrøm?

Hun snur seg rundt. Den høyreiste mannen gliser bredt.

- Dean, roper hun og reiser seg spontant i glede.

- Hatt en fin flytur?

Øynene er milde og vennlige. Han legger hendene på skuldrene hennes og gir henne en klem.

- Ja, jeg har kost meg, kvitrer hun og kjenner rødmen stige i kinnene. En eim av behagelig etterbarberingsvann henger i luften.

- La meg ta bagasjen din. Du kan røyke i bilen på vei hjemover, sier han vennlig men bestemt.

Han trekker ut håndtaket på den store trillekofferten, og begynner å gå bortover mot parkeringsplassen. Med den minste trillekofferten i den ene hånden og håndvesken i den andre følger hun lydig etter. Hun har alltid likt menn som tar litt kommando, men som gjør det på gentleman`s vis. Dean har denne unike kombinasjonen, noe som både pirrer og gjør henne nervøs.

Praten går lett og ledig hele veien ut mot San Fernando Valley. Det føles som om hun har kjent ham hele livet. Hun nyter hans nærvær, også de minuttene praten stilner. Mia oppdaterer ham på de siste ukene i New York, men unnlater bevisst å snakke om det som skjedde hos Marcy.

Etter førtifem minutter svinger den svarte Dodgen av motorveien og inn i et boligområde der gigantiske villaer åpenbarer seg på hver side bak høye gjerder. Jo lenger inn i gaten de kommer, desto større blir villaene. Helt i enden av blindveien stopper han foran en svart smijernsport med høy mur langs begge sider, og trykker på en brikke på nøkkelknippet. Porten åpner seg, og han kjører inn på gårdsplassen og parkerer foran en trippelgarasje midt mellom en skinnende blank, hvit Audi TT og en sort Mercedes ML.

- Velkommen til Woodland Hills, sier han og stopper motoren.

- Jeg trodde du bodde alene jeg?

Ordene faller spontant ut av munnen hennes.

- Det er helt riktig, frøken Hellstrøm. Han snur seg og smiler.

- Men...
​
- Hva med alle bilene, mener du?

Han flirer.

- De er mine alle sammen. Det er en av mine svakheter, sier han og åpner bildøren.

Han går rundt bilen og åpner døren for henne. Mia hopper ut og blir stående og se seg rundt. Foran den herskapelige, hvite murvillaen over to etasjer med buede panoramavinduer og høye marmorsøyler er det et parkmessig område med busker og bugnende blomsterbed. En italiensk-inspirert vannfontene midt på plenen kaster høye vannstråler opp i luften etter et bestemt mønster. På den ene siden av fontenen står en hvitmalt benk på steinheller omkranset av blomster i alle regnbuens farger. Det slår henne at ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

- Vil du hilse på hundene mine, spør han.

- Hva slags hunder har du, spør hun.

Han leser ansiktsuttrykket hennes.

- To Golden Retrievere. Slapp av, de er både snille og veloppdragne. Men du kan treffe dem senere.
​
Han ler hjertelig.

- Kom, la oss gå inn, sier han og løfter koffertene hennes opp allèen mot huset. Han går opp den brede murtrappen, åpner den sorte, doble inngangsdøren og ber henne gå inn.

- Låser du aldri døren?

Hun ser overrasket på ham.

- Marcia er hjemme, så det trenger jeg ikke.

- Hvem er Marcia?

Hun kjenner hun blir mistenksom.

​- Min hushjelp, kokk, og hundepasser. Du kommer til å like henne, sier han og plasserer koffertene midt på gulvet.

Mia går inn i den enorme hallen og blir stående og måpe i noen sekunder. Gulvet er dekket av hvite, blanke marmorfliser, og veggene er hvitmalte. Ruvende grønne planter i sølvfargede krukker er plassert i hvert hjørne. De store bueformede vinduene med hvite silkegardiner og små sølvblomster henger på skrått ned mot gulvet. I taket henger en enorm lysekrone med de største prismene hun noengang har sett, og veggene prydes av store malerier med naturmotiv og sølvrammer. Midt i hallen går en bred, hvit trapp opp til annen etasje. Trappen splittes på toppen med en svalgang på hver side. Mens hun ser seg rundt åpnes glassdøren i enden av hallen, og en lav, middelaldrende kvinne i grått skjørt og hvit bluse med sort, oppsatt hår kommer smilende mot dem.

- Velkommen til Woodland Hills, sier hun og strekker frem en slank hånd.

- Tusen takk, hyggelig å treffe deg, sier Mia og gir hånden hennes et fast håndtrykk.

- Mitt navn er Marcia, og jeg er fra Mexico. Jeg regner med Dean har nevnt meg allerede?

Hun ser spørrende på Mia som nikker.

- Er dere sultne? Jeg tenkte jeg skulle lage litt mat om en halvtime.

Hun snur seg mot Dean.

- Takk, Marcia. Jeg tror vi spiser ute ved bassenget i dag, sier han og inviterer Mia med inn i stuen.

Det lyse rommet har vinduer fra gulv til tak som vender ut mot en hellelagt terrasse mot vest. Han åpner terrassedøren, og går ut. Hun følger etter og ser seg rundt. Deler av terrassen har overbygget tak, og et stort boblebad ruver i det ene hjørnet. Hagen er pent opparbeidet med prydbusker, blomsterbed, og en høy mur mot nabotomtene. Plenen domineres av et stort svømmebasseng med fem solsenger på den ene siden og en loungegruppe på den andre.

- Dette er min oase. Det er her jeg trives best.

- Ja, det skjønner jeg godt. Det er jo bare helt nydelig her. Er det lov å se seg litt rundt, spør hun.

- Selvsagt! Føl deg som hjemme, sier han og går etter henne inn i stuen som er innredet med lyse møbler, hvite vegger, og store, grønne planter. Panoramavinduene mot vest har hver sin elektriske rullegardin som holder ettermiddagssolen ute. Over spisestuen henger en prismelampe over et langbord i eik med ti antikke stoler i blomstrete, beige stoff. En romersk statue er plassert på hver side av peisen i marmor, og utgjør stuens blikkfang. Rundt i stuen har byster i hvit marmor på hver sin pidestall fått sin unike plass. Den andre enden av stuen er møblert med en beige sjeselong i skinn og et glassbord med stålføtter. Veggen bak sjeselongen er dekket av innebygde bokhyller. Mia går bort og studerer boktitlene. Temaene spenner fra italiensk kunsthistorie til arkitektur, litteraturhistorie, verdensatlas, kokebøker, selvbiografier, et leksikon, og en rekke romaner skrevet av internasjonale bestselger-forfattere. Det slår henne at han har et bredt interessefelt. De øvrige veggene i stuen prydes av kunstmalerier med motiver fra det toskanske landskapet, samt portretter av mennesker hun ikke aner hvem er.

- Du har et utrolig vakkert hjem, sier hun og smiler mot ham.

- Takk for det. Det er viktig å trives i hjemmet sitt. Har du lyst på et glass Chablis før lunch, spør han.

- Ja takk, kvitrer hun mens hun går rundt i stuen og studerer de ulike maleriene. Han iakttar henne når hun stopper foran et maleri av en ung kvinne.

- Simonetta Vespucci var en av de vakreste kvinnene under Medici-perioden i Firenze. Hun døde av tuberkulose bare 22 år gammel. Bildet er malt av Sandro Botticelli. Han ble aldri gift, men insisterte på å bli gravlagt sammen med henne. En fascinerende historie, sier han tankefullt.

- Nydelig!

- Maleriet heter «Portrett av en ung kvinne». Ikke så spennende navn kanskje, men akkurat det maleriet er faktisk en av mine favoritter. Jeg kjøpte det på auksjon i Firenze for noen år siden. Botticellis varemerke var å male sensuelle og drømmende kvinneskikkelser. Slike som deg, ler han.

- Ja, jeg passer nok godt til den beskrivelsen, fniser hun.

- All kunsten i huset er fra mine reiser til Italia. Jeg elsker kunst. Det gir meg ro i sjelen. Picasso sa det så fint; “Art washes away from the soul the dust of everyday life”.

- Ja, hva hadde livet vært uten kunst, sier hun og studerer neste bilde.

- Fryktelig kjedelig, svarer han kontant og åpner vitrineskapet ved siden av spisestuen. Han tar ut to krystallglass, setter dem på spisestuebordet, og går inn på kjøkkenet.

- Har du vært i Italia, roper han fra kjøkkenet.

- Bare i Civitavecchia, havnen utenfor Roma, sier hun.

- Kom, så setter vi oss ut, sier han og kommer gående med en vinflaske i den ene hånden og en bøtte med is i den andre.

- Jeg kan ta med glassene, sier hun.

- Fint.

Mia setter glassene på det store glassbordet under parasollen og setter seg ned i den lysgrå loungen med pastellfargede pynteputer. Hun betrakter ham mens han heller vin i glassene og plasserer ett av dem foran henne. Den solbrune huden matcher den hvite, kortarmede linskjorten og den hvite linbuksen som sitter løst over hoftene.

- Hva er det som er så spesielt med Italia egentlig, spør hun.

Han setter seg ned, og lener seg tilbake i stolen med glasset i hånden og betrakter henne.

- Det er summen av mange ting, og vanskelig å forklare. Du må nesten gjøre dine egne erfaringer. Men først og fremst så er det maten, vinen, historien, og kunsten. Og så er jo italienerne utrolig hyggelige og inkluderende mennesker. Helt motsatt av den jevne amerikaner, sier han.

- Hmm interessant, sier hun.

- Du kommer til å elske Italia. Jeg har reist mye rundt i hele landet, og Italia er så mye mer enn Roma, Venezia, og Firenze.

- Har du noen favorittby, spør hun.

Han tenker seg om noen sekunder.

- Det må bli Firenze. Byen har en spennende historie med Medici-familien som regjerte i flere hundre år. Mediciene etterlot seg blant annet verdens flotteste renessanse-samling som er utstilt i Uffizi-galleriet midt i byen. Jeg kan vandre rundt og se på utstillingen i timesvis. Det er noe med skjønnheten i renessansekunsten som gir meg en dyp ro i sjelen som er vanskelig å beskrive.

Han blir stille og ser ut mot hagen i noen sekunder.
​
- Jeg tror du liker andre former for skjønnhet også, sier hun.

- Absolutt! Alt fra fargerike blomster til vakre kvinner som deg, humrer han og tar en slurk av glasset.

- Haha ok, ler hun.

- Jeg kjenner jeg lengter tilbake til Firenze bare jeg snakker om det. Galleriet har for øvrig en utmerket takterrasse med en flott utsikt over byen. Jeg tar alltid en cappuchino der etter utstillingen. På ettermiddagen pleier jeg å gå opp til Forte di Belvedere for å se solnedgangen. Det er et gammelt fort med en helt fantastisk utsikt over byen. Jeg pleier å sette meg ned ved den lille snackbaren og ta et glass vin og bare ta inn den gode atmosfæren, sier han.

- Jeg skjønner nå at jeg må reise dit. Men du, jeg er så glad for at du inviterte meg hit, sier hun og løfter glasset.

- Gleden er på min side. Skål Mia, og velkommen til LA. Jeg håper du vil trives her.

- Takk, det håper jeg og. Det var godt å reise fra New York nå, sier hun og smaker på vinen.

- Likte du ikke byen?

- Joda, New York er en utrolig spennende by. Men det var godt å reise likevel.

Hun vrir seg i sofaen, og kunne bitt av seg tungen.

​Les også Firenze - kunstbyen for livsnytere

Vi lever i en urolig tid både nasjonalt og internasjonalt. Mediene bombarderer oss daglig med tendensiøs journalistikk, fake news, og saker vinklet for å skape frykt. Det gode debattklimaet om viktige samfunnsspørsmål er fraværende i de store mediehusene, og ytringsfriheten er i ferd med å strupes. Politikerne skylder på folket for det økende negative ordskiftet, men ser ut til å glemme det ansvaret de selv har for å skape et trygt og godt samfunn. Selve kjernen i samfunnsoppdraget. Selv Oprah Winfrey, dronningen av den gode samtalen, har sluttet å lese nyheter, ifølge henne selv.

​Les også Derfor bør du skjerme deg fra nyheter

Med dette som bakteppe er den gode samtalen med nære venner for meg en viktig buffer for å ivareta egen helse. Det handler om å bygge et «mentalt skjold» mot ytre påvirkning. Jeg elsker samtaler med substans, gjerne i kombinasjon med et bedre måltid eller en kopp kaffe. Det er da jeg trives best. For meg handler slike samtaler både om emosjonell støtte, humor, og personlig utvikling. Menneskene jeg omgås representerer ulike samfunnslag og bor i forskjellige land. Men de har èn ting til felles; de står for noe og har integritet. Vårt vennskap er fundamentert på felles kjerneverdier og samfunnsengasjement, og det er alltid rom for ulike meninger selv om temperaturen tidvis kan bli høy. Jeg er takknemlig for å ha slike mennesker i livet mitt, for det gjør at jeg kan være meg selv.

Den største gleden i livet mitt er å se at sønnen min har blitt en ressurssterk og sunn ung mann med et positivt syn på livet. Sentralt i oppdragelsen har vært å gi ham ubetinget kjærlighet og følelsen av å være verdifull, samt skape trygge rammer for den gode samtalen. Fra han ble født har jeg vært bevisst å kommunisere positivt for å forme et godt selvbilde. Det har gitt resultater i form av skoleresultater på toppnivå, en god selvfølelse, og en optimistisk tro på egne evner. Det kommer godt med i møte med livets mange utfordringer.

Les også Den vanskelige selvinnsikten

Livet har lært meg at det er de små, magiske øyeblikkene i hverdagen sammen med familie og venner som er selve livet. Men også alenetid der egenomsorg blir høyt prioritert. Og nettopp derfor blir denne verdifulle kvalitetstiden godt hegnet om.

Følg min blogg

Jeg var 21 år gammel, og satt i stuen hos farmor og spiste hjemmebakt eplekake. Jeg hadde nettopp fortalt henne hvor fortvilet jeg var over livet mitt, hvor meningsløst alt føltes etter at min nærmeste venninne døde noen uker tidligere. Farmor forsto alvoret og prøvde å trøste etter beste evne. Men jeg var nærmest utrøstelig. Mens jeg satt og tørket tårer la hun en annonse hun hadde klippet ut fra lokalavisen på bordet. "Jeg synes du skal ringe. Husk at noen muligheter kommer bare en gang i livet, og da må de gripes", sa hun overbevisende. Jeg var skeptisk der og da. Samtidig var jeg veldig klar for et miljøskifte, og valgte derfor å ringe dagen etter. Det er jeg veldig takknemlig for i dag, for tiden ombord i cruiseskipet Crystal Harmony har vært den mest transformerende reisen i mitt liv.

Crystal Cruises er et 6-stjerners all-inclusive luksusrederi med japanske eiere og hovedkontor i Los Angeles. Rederiet har vunnet en rekke prestisjetunge priser gjennom 25 år for sin unike evne til innovasjon, kreativitet, og kundetilfredshet, og regnes av cruiseturister og bransjen selv som verdens beste rederi. Crystal Cruises består av to store skip som seiler til eksotiske destinasjoner over hele verden, har luksusyatcher med blant annet polarekspedisjoner, og tilbyr elvecruise i flere byer i Europa. Rederiet har også egne fly.

Les også Å reise er å leve

If you can do this you can do anything.

​Jeg glemmer aldri ordene fra min mannlige kollega fra Costa Rica mens vi gikk rundt på toppdekk i strålende solskinn og pratet om jobben og livet ombord. Skipet lå til kai ved St Thomas i Karibien, og de fleste gjestene var i land. Jeg hadde nylig kommet ombord, var full av eventyrlyst, og følte meg inkludert fra dag en. Til tross for ulike rangordninger merket jeg ingen forskjell i behandlingen av ansatte i den praktiske arbeidshverdagen som ofte kunne vare i 15-16 timer. Alle følte seg like verdifulle uansett om man var stuepike, barservitør, frisør, eller offiser. Dagene bar preg av latter og nye, spennende opplevelser, og når sant skal sies har jeg aldri hatt bedre kolleger eller ledelse. Miljøet ombord i Crystal Harmony var helt unikt. Det kunne selvsagt være uenigheter, men aldri åpne konflikter mellom ledelse og ansatte. God ledelse handler om å utvikle mennesker, skape trivsel, se potensialet i hver enkelt, stille krav for å nå fastsatte mål, og gi nye muligheter når tiden er inne.

If you take care of your employees, they will take care of your business.
- Richard Branson

Årene til sjøs endret meg, og verdiene rederiet representerer er fremdeles endel av den jeg er. Når jeg blar gjennom fotoalbum fra denne perioden av livet mitt ser jeg bare livsglede og store smil. Det sier det meste. Og derfor gleder jeg meg helt vilt til neste års Crystal Reunion over tre dager i København. Flere hundre mennesker fra hele verden kommer sammen til den danske hovedstaden for å minnes gode opplevelser, connecte på nytt, og feire det unike fellesskapet vi hadde.

​Under kan du se et par videoer av søsterskipene, få et inntrykk av hvordan det ser ut ombord, og se hvilke opplevelser og reisemål rederiet tilbyr.